Blogg

31.05.2020 22:35

Jeg har gjennom årene hatt en del hunder. De fleste har fungert veldig bra i heimen her, men noen har ikke fungert. Av ulike grunner. Ofte fordi vi har vært en type familie som har hatt for høyt tempo og for høyt stress for enkelte hunder. Så de har ikke trivdes hjemme hos oss. Og har ikke passet inn i den hverdagen vi har hatt her. 

En av disse hundene var Bamse. En samojed hannhund. Nydelig hund. Veldig smart. Klikkerklok. Han ble bla sendt på klikkerkurs med ungene som lærte han mange morsomme triks. I samme periode hadde vi tre tisper. Med løpetider som ikke ble synkronisert. Så i prakis hadde vi 9 uker med løpetid to ganger hvert år. Og Bamse ble superstressa hver gang. Han spiste ikke, drakk ikke, og ulte nonstop. Ca 18 uker per år ..... Og var generelt anorektiker. 

I tillegg hadde han store problemer med tarmen. Kronisk diare, som ikke ble bedre uansett hva jeg gjorde. Så det rant - så og si nonstop - vanntynn diare fra han. Ikke spesielt hygienisk.Og spesielt ikke med tykk, fluffy samojedpels.... Jeg prøvde mye - alle typer for - inkludert råforing. Siste ble han litt bedre av, men ikke bra. 
Etter mye frem og tilbake konkluderte veterinær med at han hadde veldig høye stresshormoner som påvirket tarmen. Så vi valgte å kastrere han kjemisk først. Og han ble mye bedre. Først og fremst i tarmen (så det gikk an å ha han innendørs uten å vask gulv gg 3 per dag), og han ble roligere rundt tispene vi hadde. Så etter 6 mnd med kjemisk kastrering valgte vi å kastrere han fysisk. (Noe jeg i etterkant ser ikke var spesielt lurt). 


Han ble roligere rundt tispene, spiste bedre, men - ressursforsvaret han hadde vist som unghund (som jeg hadde trent "bort") dukket opp igjen. Og han fikserte da først og fremst på yngste barnet i huset, som den gang var i barnehage-alder. Og 36 kg versus 15 kg - siste var vekt på barnet, og legg til tenner, er ujevn match. Og han viste økt tegn til stress når huset ble fylt med unger (venner, slektninger osv), og i to ulike settinger med mange barn rundt oss, i tillegg til de tre tispene våre, gjorde han overslag og satte tenna i meg.  Så da turte jeg ikke ha han i huset lenger. Med tanken på yngste avlegger, 
En super hund på mange måter. Men ikke i heimen vår som ble for stressende for han. Og la han med tungt hjerte ut for salg/omplassering. 

 

Det tok mange måneder og mange interessenter før jeg solgte han. Til en rolig familie uten små barn. Det første året holdt de kontakt med meg, men så ble det stilt. Og jeg visste ikke hvor han ble av. 
Men jeg tenkte mye på han gjennom årene. Han er og var en fin hund, med mange gode egenskaper. Og mellomste sønn i heimen her, som har sine utfordringer av ulike slag, var spesielt knyttet til Bamse. Så derfor var det ekstra sårt at det ikke fungerte å ha han hos oss. 

Årene gikk. 

Så i vår dukket det opp en melding: Omm jeg var den som hadde eid Bamse? 
Jeg står ennå som eier i registrene, for kjøperen sendte aldri inn papirene vi signerte. 
Jeg ble utrolig glad! Det viste seg at Bamse var videresolgt, pga et samlivsbrudd, til en tredje eier. Og har vært hos denne storparten av livet sitt. Og hatt et fantastisk liv, med mye friluftsliv og aktivitet. Og tydelig vært en velsignelse og bestevenn for den som overtok han. 

Jeg kan ikke sette ord på hvor takknemlig jeg er for det gode livet som Bamse har hatt hos denne personen. Noen hunder blir hos deg for alltid i hjertet, og Bamse var en slik hund. Og det å vite at han har hatt et godt liv, demper sorgen - som det tross alt er - ved å måtte sende han fra seg. 

Noen ganger "virker" ikke hunden man har, i det livet man har og den hverdagen man har. Og det å sende en hund fra seg, er vanskelig. I tillegg er det i hundemiljøer ofte en uting og ikke minst regnet som umoralsk å omplssere en hund. Så eier får så det synger i ørene av kritikk og mistenkeliggjøring når man tyr til ompassering. 
Men ofte er det til det beste - ikke bare for eier, men også for hunden. Og jeg vet nå at Bamse fikk et mye mye bedre liv der han er nå, enn han kunne fått hos meg, slik som omstendighetene i livet mitt var den gang. 

 

Nå får jeg den gleden å følge Bamse på facebook, via hans eier. Noe jeg er ufattelig takknemlig og glad for. 

10.05.2020 23:04

11.mai 2020 fyller "valpene" 2 år. Og så fornøyd som jeg er med alle - hvordan de har utviklet seg, og de tilbakemeldingene jeg får fra eierne deres. Tilbakemeldingene har vært fulle av glede over hverdagen med disse hundene, og av til -spesielt i starten - litt frustrasjon over energinivået og alle unghund-nykkene - men det gikk seg til. 

2 av kullingene har gjort MH (Krutt og Alva) -og begge viste stødige hunder som stoler på sin fører, og uten redsler. 4 av 6 er røntget og alle disse har normale hofter og albuer.  Alle 6 har aktive og gode liv, noe jeg er veldig glad for.  :)

Her er noen av historiene fra de som eier valpene i dag: 

Freja: 

Vår Freja (Vidsyn´s Alice) var et lite planlagt "barn"
Vi hadde lyst på en hund til, men det var enda for tidlig mente vi.
Så feil kan man ta, for hun sjarmerte oss i senk, og det har enda ikke gitt seg. Så hun kom i hus til oss, 2-3 år før hund nr. 2 egentlig skulle komme.
Vi har ikke angret et sekund, faktisk så har hun tilført oss mer enn hva vi noen gang tenkte var mulig.
Dette er min første hund som smiler til meg hver morgen, ja hun virkelig smiler.
Hun er glad, ekstremt lærevillig, veldig kosete, glad i mat, feminin, avbalansert, leken, fantastisk gemytt, rett og slett en elskelig hund.
Hun hopper opp og ned når jeg har på meg turbuksa eller treningstøyet, og vil helst bære båndet sitt selv. (se bilde)
Det skal sies, at hun er nok ikke den raskeste hunden i verden, og det har hendt seg at jeg har sett meg nødt til å dra henne i fart når vi er på ski. Og det liker hun ikke.
Der er hun litt av og på, vil på tur, gjerne på ski, men er ikke så fryktelig glad i å springe fort.
Hun er "close to me" hele tiden (så lenge ikke jeg renner fort på ski  ), og stikker aldri av.

Jeg er så takknemlig over at jeg ble presentert for Freja, og at Eli-Anne turde å satse på oss. Tusen takk, det har for oss vært en glede over all forventning.

Alva: 

 

Alva kom til oss i september i fjor, og skulle egentlig bare være på besøk, fordi Figo skulle være borte i 3 uker på jakt. Vel, hun kom, så … og flytta inn  

Og siden har vi bare elsket denne søte, goofy, energiske, humoristiske og herlige frøkna. Det vil si.. Figo var i tvil en liten stund, og syns hun ligna mer på lillesøstra fra helvete med sin energiske lek og konstante konkurranse om oppmerksomheten. For ikke å snakke om at hun bruker labbene ganske aktivt.. og ga ham noen solide ørefiker, i beste mening, innimellom  Men det gikk seg fort til, han lærte seg noen unnamanøvre, og nå koser de seg så veldig sammen de to 

Og Alva tilpassa seg vår rytme og vår familie utrolig fort. Noen små innkjøringsutfordringer hadde vi. Som at hun ikke sa fra at hun måtte ut, og tygde på noen småting ( vi snakker penner og ladekabler ). Men det er jo ikke uvanlig for hunder som flytter, at man må litt tilbake til valpetrening igjen. I løpet av noen uker med tilrettelegging, var begge dele borte. Ellers er de begge hjemme alene uten problemer, hun er rolig og fin i bil og bryr seg lite om andre hunder på tur 

Vi har jo et ekstremmatvrak i hus i Kleiner münsterländeren Figo på 8... i hvert fall trodde vi det, før frøken Alva flyttet inn. Nå har vi fått en ny definisjon på det  Men god matlyst er et gode på alle måter. Man får mye gratis i hundetrening og dressur, med et matvrak i hus 

Nå fikk vi jo veldig mye "gratis" siden Eli-Anne allerede hadde gjort mesteparten av grunndressur og trening. Og dette er på alle måter en fantastisk hund å ha i hus. Fullstendig fungerende avknapp, energisk turkamerat, blid, sosial, vennlig mot alle, trygg, stødig, lettdressert og sulten. Hun er enkel å få med på alle aktiviteter, i hvert fall de vi har prøvd så langt. Da hun er ganske uredd. Å ta henne med bort til fremmede på besøk er null stress. Hun finner den beste liggplassen, krøller seg samen og sovner. Ja bortsett fra hos svigermor da.. der har hun ett øye på gløtt, fordi der vanker det alltid godbiter  Hun er fortsatt en hund som bruker munnen ganske aktivt, og kan småbite litt i hender/ klær. Men det er også på nedadgående. Og vil nok være borte av seg selv om en stund.

Det er jo en interessant erfaring for oss som kun har hatt hannhunder.. å observere ulikheter i atferd. For eksempel når det gjelder å gjøre fra seg.. Alva er på ingen måte noe frøkenemne ellers... men å finne riktig tisseplass.. DET kan ta litt tid 

Men vi tåler godt å bruke litt tid på sånt.. for denne frøkna er bare en nydelig sjel i et vakkert legeme.. og vi er glade for at hun valgte oss slik at vi fikk muligheten til å velge henne 

 

Oppdatering på røntging med mer, kommer når vi har kommet så langt.. og så gleder vi oss til å høre om resten av denne herlige gjengen  
PS! Ser jo at dette er rene skrytehistorien  Men.. det er faktisk slik vi opplever det.. så dere får ha oss unnskyldt i vår entusiasme 

Kayaq:

7. september 2018 viste seg å bli dagen vi hadde ventet og lengtet etter.  Da kunne vi endelig hente hjem Vidsyns Albert, som for lengst hadde fått navnet Kayaq.  Med på ferden mot Tromsø, fikk han selskap av kullbror Oreo (Alfred), som ble hentet på Fauske. Da Oreo ble hentet, var det stor sorg og mye lyd fra Kayaq, som hadde vært stille inntil da.

 

Han fant seg raskt til rette i sitt nye hjem. Eli-Anne hadde rådet oss til å ha han sammen med oss i senga i starten, så han skulle bli trygg og danne flokk med oss. Han tok oppgaven på strak arm, og ligger fremdeles i senga sammen med oss.

 

Kayaq er tilpasningsdyktig, bortsett fra legging og bilkjøring. Her er han virkelig et vanedyr: Når vi skal legge oss, er det viktig at Tom Roger går først ned sammen med Kayaq. Etter at Tom Roger har lagt seg, venter han på signal før han setter frembena på sengekanten. Sånn står han til Tom Roger løfter han oppi. Da legger han seg på min plass og varmer opp senga til meg. Når jeg kommer, legger han seg i armkroken. Der ligger han til det blir for varmt. Da kryper han ned i fotenden. Når han skal kjøre bil, vil han også være liten valp som ikke greier og hoppe inn i buret selv, han tar også her forlabbene opp på kanten og må løftes inn i buret.

 

Kayaq har veldig fin personlighet. Han elsker kos. Hvis vi sitter og ser på TV, kommer han alltid på fanget eller inntil oss. Han er som en skygge, og kan klynke dersom vi for eksempel er så uforskammet å gå på vaskerommet når han har vært lenge alene og er selskapssyk. Han er veldig sosial og glad når det kommer besøk. Når han skjønner at vi skal på jobb, legger han seg i sofaen med hodet hengende over sofaryggen. Når vi kommer hjem er han overlykkelig. Han er generelt en veldig glad hund, noe som alltid blir kommentert av veterinærer. Han er en stor hann på 28 kg og har nydelig, blank pels.

Vi bruker Kayaq som turhund. Vi bor landlig med skog, fjell og fjæra rett utenfor døra. Han elsker og springe løs i skog og mark, og blir ikke skremt av uvær. Han er en veldig trygg hund, bjeffer aldri på andre hunder eller mennesker, kun når han drømmer er det lyd av han. Ellers kan det nevnes at han er intens, full av pågangsmot, har godt sovehjerte, er snill og vakker. Han er elsket av hele familien. Vi er veldig glade for at akkurat han ble vår hund.


 

 
 
Oreo:

Må jo først si at vi var såpass heldig at vi fikk verdens beste hund! Heldige oss! Oreo er en hund med mye personlighet, lykke og godhet.. Han inviterer til lek om det er en liten chihuahua eller en stor malamute, tispe eller hannhund, spiller ingen rolle. Gjør en annen hund utfall, bjeffer eller knurrer er Oreo litt sånn "hvorfor være sur når du kan være lykkelig" og så underholder han seg selv i stedet. Kallenavnet oksen Ferdinand som Eli-Anne gav han, kunne ikke ha truffet bedre.

 Er aldri lyd i denne hund heller, verken når det ringer på eller i lek eller noe. I Bodø er det som kjent MYE vær.. Og Oreo er aldri tung å be med på tur. Uansett om det er regn, snø, sludd, gjørmete, vind eller kaldt. Koser seg ute! Prøvd oss både på ski, topptur og sykkeltur. Forutenom hvis det er sørpe på bakken.. Atså THE FLOOR IS LAVA! Turen tar ekstra lang tid for han skal klatre på snøskavler, steiner og finne den beste veien. Og må han gå i sørpe får jeg "blikket". Inne er han roligheta sjøl, og det blir ofte spøkt med at jeg må slutte å gi han så mye beroligende. Setter seg når han kommer inn døra i påvente av at jeg skal ta av utstyr. Løfter på beina når jeg skal tørke han, er han ekstra skitten sier jeg bare "i dusjen" og han går inn i dusjen å venter på at jeg skal dusje han. Kloklipp går som en lek, og han har aldri rørt mat som er på bordet eller som ikke tilhører han.. 

 

Herligheten sjøl er han har jo litt å jobbe med vi også, livet skal jo ikke være kjedelig. Blandt annet lysten på å jage tilhengere, at mor av og til slutter å eksistere hvis det er mye fugl i skogen og at selv om hele turfølget lo da Oreo tok en spurt i nedoverbakke så mor datt på rompa,så trenger vi ikke gjøre det vær gang! Men alt i alt, vi har fått vår bestevenn i livet.

 

 

Krutt:

Krutt er en veldig planlagt hund. Jeg svarte på annonsen tidlig i drektigheten til Lotta. Planen var egentlig å ha jaktlabrador, men så sendte ei jeg kjenner link til annonsen. Jeg gikk gjennom slekt i dogweb, sjekket hjemmesider til slektninger av Krutt, og likte det Eli-Anne fortalte om både Lotta og Fado. Avgjørende var mentalbeskrivelsen til Fado og søskene. Og jeg angrer ikke for at jeg satt det mentale høyest, for Krutt er en veldig stabil hund.

Krutt er en av de siste valpene som fikk flyttet ut, og jeg mottok med skrekkblandet fryd en "gal" valp. Altså ekstremt aktiv og krevende valp. Min mor ristet på hodet av at jeg hadde kjøpt en sånn der intens hund. Og Ludo møtte lillebror med en mindre fornøyd tone. Nå går de utrolig godt sammen, og det gjorde de når Ludo fikk sutret seg ferdig. Krutt storebror er en smule gubbe, som har levd det glade liv som midtpunkt. Begge gutta har mye glede av hverandre.

 

Jeg hadde sett det var litt krevende og klippe klør på Krutt, da han så absolutt ikke hadde tid til det. Og lurte på hvordan i all verden dette skulle gå med kloklipp, pelsstell og alt annet. En helt unødig bekymring, Krutt er en drøm (legger ved et bilde av Krutt som klipper klør). Vi har brukt god tid på håndtering, tatt korte økter og gjort det så koselig som man kan få det. Nå sitter han mens jeg klipper litt, børster og ser, klipper litt, ser i hefte, ser på nett, ser på Krutt og klipper litt til. Veldig urutinert klipper, og en veldig tålmodig hund.

 

Krutt er veldig lettlært, elsker og jobbe, shaping er det han liker best. Glad i mat, lek, aktiv, tar alt på strak labb, sosial og trivelig. Han er veldig mye hund i en liten kropp.

 

Krutt hadde mye lyd i starten, noe som gjorde at det var vanskelig å ha han alene hjemme. Etter gode råd, støtte og hjelp av Eli-Anne er hjemme alene problemet ikke et problem mer. Og vi kan fornøyd krysse av på listen at han kan være hjemme alene.

 

Ellers er det lite lyd i hverdagen. Han har fortsatt lyd i situasjoner der han stresser, som blant annet tur. På tur trekker han, eller han svømmer mer eller mindre bortover. Jeg har dessverre løst dette ved å bare kjøpe en trekksele og ikke brydd meg så mye med det. Men innsett at når han trekker sånn er han mer som en kasserolle med poteter som fosskoker og snart koker over. Så vi har begynt å skille på langtur med lite forstyrrelser trekksele eller kløv der han får trekke, og korte turer med vanlig sele der vi fokuserer på å gå fint, sitte i passeringer så han får senket skuldrene litt. Ellers tar vi frokosten ute, eller bare sitte å se på livet og det som skjer. Dette responderer Krutt veldig fint på. Han har til og med fått skryt av bestemoren sin for å ikke stresse og være rolig på en kort tur der vi besøkte et friområde med både hunder, folk og fugler.

 

Uten om tur er ikke stress noe som plager oss i hverdagen. Hjemme om jeg ikke inviterer til lek og tull sover han stort sett på Ludo, meg eller sengen sin. Rolige dager går bra, han tilpasser seg lett hvordan aktivitet vi er i fra dag til dag. Jeg slo hodet mitt i sommer, så vi hadde en litt lengre periode der vi var rolig. Krutt koste seg med en periode med litt mindre aktiver men mye kos.

 

Krutt har fått gleden av å bli med på det meste av selskaper, caféer og til og med vært med på å ta utepils og bar. Da ligger han rolig ved bordet eller koser med de som vil kose. En drøm å ha med på besøk. Sist familieselskap var han veldig søt. Da gikk han og satt seg på føttene til folk, lente hodet sitt bakover så den han satt på kunne komme godt til på brystet hans. Kos på brystet er det beste som finnes. Om han ikke fikk kos fant han seg bare nye føtter og sette seg på.

Krutt med barn er en drøm. Han har vært en del med mine tantebarn. Her kan han til det ene tantebarnet mitt sin frustrasjon legge seg oppi en haug med lego. Ellers om barn herjer, herjer krutt gjerne med, men han springer bare med de og stopper når de stopper. Om barn inviterer til dragkamp er Krutt gladelig med, men sterk som han er kan det ende med at Krutt drar med seg barnet. Så her er man litt forsiktig. Han er da en smart hund og har skjønt at det er lett å stjele mat fra barn. Han stjeler ikke fra hender, men altså han ser muligheten om det står et fat med en bolle bak et barn som leker med noe. Da sniker han seg rolig bort, og plutselig så merker man at Krutt og bollen er borte.

 

Krutt går godt med alle hunder, bortsett fra en hund etter en episode der den forstyrret oss ved å løpe bort til oss når vi trente. Denne hunden liker ikke Krutt og viser dette tydelig. Han er heller Ikke den flinkeste i passeringer (dette er en blanding av unghund tull og at han er stresset på tur, og at jeg ikke har vært flink nok til å trene på dette som nevnt tidligere), men de han går på tur med i bånd uten og hilse eller har hilst på løs har gått veldig bra. Han liker alle han. Så veldig ukomplisert, bortsett fra at andre hunder synes han kan bli slitsom. Så han har kun hilst på trygge, stabile hunder.

 

 

Planen videre er å få stilt han ut litt. Dra på litt ringtrening er når han er klar for det. Jobbe mer med forstyrrelser, og ellers trene på momenter så vi kan stille i rl og lp. Ta JAL, fortsette å trene mot jakt. Jakt har vi en jobb å gjøre med sitt i oppflukt. Han søker bra, apportering og holdfast treningen går så det suser. Og når ting så smått åpner opp skal jeg fortsette på jegerprøven som jeg startet med i år, men som er satt på pause i undervisningen grunnet corona. Vi blir nok ikke jaktklar til høsten, men til neste skal vi kose oss på jakt på skogsfugl, og kanskje han skal få prøve seg på and og gås da storebror Ludo trener på dette. Og Krutt naturligvis da også få prøve seg. Og den dagen jeg roter meg til å ta lappen, er det første jeg skal gjøre når jeg får den i min hånd og starte med NRH trening som var planen. Han ble jo kjøpt for å ta over det jeg hadde startet med med Ludo, da Ludo ikke helt holdt mål.

I fare for å skrive en hel roman om livet med Krutt, så avslutter jeg med å si at han er en sunn og frisk hund. God helse, ikke vært syk eller skadet, endelig begynt å bli voksen i kroppen, og virker godt satt sammen både i kropp og hode. Herlig temperament, lang lunte, men når han først blir sint blir han sint, men avreagerer med en gang. Han er en herlig rar fyr med mye morsomheter og motor. De som kjenner han sier stort sett at Krutt, Krutt er rar". Noe som virkelig er sant. Han er den rareste hunden jeg kjenner med de rareste vanene, og holdningen til livet de fleste kan misunne han.  Han kan gi klemmer ved å legge labbene om skulderen, han står klar for å stikke av med genser eller buksen min om jeg bytter klær, og han tar springfart og stuper opp i fanget mitt der han faller sammen og ligger som bedøvd en god stund for å nevne noen rare vaner. Han er verdens mest tålmodig, kan være utålmodig, han er mild og god, samtidig som han er høy og gal. Han er rett og slett satt sammen med litt motsigende sider. Han er rett og slett noe av det herligste som finne. Og jeg er så glad for å ha Krutt i livet mitt. 

 

 

Mira:

Her kjem nokre ord om vår herlege energibunt Mira (Vidsyn`s Alexis)!

Dette er ei leiken og positiv jente, som har bøttevis av sjarm, men som dessverre ikkje er spesielt fotogen... Ho sit sjelden i ro lenge nok til at det er muleg å ta bilde. I så måte passer ho godt inn i familien på to vaksne, to barn, ein katt og nokre titals sauer. Her det alltid høgt aktivitetsnivå, med mykje tid utandørs - på fjellet, i fjæra og i skogen. Mira kan ofte også observerast i fullt firsprang rundt og rundt på bøen.

Mira er nemleg glad i fartsleik! Det er kanskje det kjekkaste som finst. Gjerne med ein liten gevinst ho har funne, eller tatt, i kjeften. Då set ho seg stolt på toppen av «sin» bakke, og speidar utover, medan ho glatt overser alle former for innkalling. Det einaste som kan lokke henne til å kvitte seg med fangsten då er ei meir spennande leike, ein godbit eller kanskje aller best - sporing av godbit(ar) i fleirtal..

Mira likar også besøk. Alle er velkomne, og spesielt barn, då ho har lært seg at små menneske er meir tilbøyelege til å ville leike, rulle, hoppe og springe. Andre hundar blir møtt med stor entusiasme og pågåande nysgjerrigheit. Hittil har det gått bra, med eitt unntak, der Mira ufortrødent spaserte rett inn i matfatet til «vertskapet».

Som fleire av kullsøskena er Mira ein svært høfleg hund som helst ikkje lagar lyd! Om ho vil inn, set ho seg pent og pynteleg utanfor døra, og gir frå seg eit tynt lite bjeff. Ho «boffar» litt når vi får besøk, men det er mest for å annonsere at nokon er på tunet, og ho bjeffar aldri når besøket nærmar seg døra. Derimot kjenner vi oss ikkje heilt igjen i atferden ved pelsstell, kloklipping og bading... Der er det åling, vrikking og sparking. Såpass at forrige seanse endte med eit uheldig klipp i øyret! To sting der ja. Dyrlegen kommenterte faktisk at Mira brukte oppsiktsvekkande lang tid på å sovne inn av bedøvelsen. Ja, det kan nok stemme....

Mira er barnas bestevenn. Ho er med overalt og er ein naturleg deltager på det meste; utkledning, teselskap, bading, høgtlesing, bålturar og teltovernatting. Mira har sin eigen stil, og kosen kan fort bli nokså nærgåande. Helst vil ho heilt, heilt inntil, og ho tek ikkje nei for eit svar. Armert med ein våt snute og glimt i auget ålar ho seg heilt opp på fanget, og vi er sjelden aleine i sofaen i tv-kroken.

På tur i band skiftar Mira gir frå energisk til evighetsmaskin. Ho trur kanskje at ho er ein trekkhund? Ho ligg nemleg horisontalt i selen første halvtimen, med utålmodige blikk bakover om tempoet ikkje står til forventingane. Dette har heldigvis blitt bedre i det siste, og dersom vi er berre to på tur kan det faktisk gå svært så roleg for seg. Dersom vi er fleire, og spesielt dersom det er barn i turfølget, kan vi derimot ikkje kaste vekk tid på å «gå fint».

 

Mira er ein hund som vi alle er svært glad i, og ho gir oss stor glede med si humoristiske, nysgjerrige og kvikke innstilling til det meste!

 

 

18.04.2020 22:22

Vi skriver vår i Norge og Trøndelag. Så langt har det vært en ganske begredelig sak, med "dritt-vær", regn, sludd, sne og vind om hverandre, sørpe og isholke. Kald isende vind. Legg til at dagene og ettermiddagene stort sett har gått til jobbing. Nå liker jeg godt å jobbe, og jeg liker jobben min. Men jeg liker ikke korona-situasjonen, og jeg og de andre som jobber sammen med meg har hatt ETT mål for øyet - å begrense smittespredningen så godt som vi overhodet evner. Og det har betydd MYE jobbing. 

 

Heldigvis har jeg hunder som takler rolige perioder på hjemmebane. 

Og denne helgen har jeg hatt fri. Så da blir det uteliv med både tobente og firbente "barn". Nå gleder vi oss til skikkelig vår, og håper på mer sol, flere muligheter til å tilbringe dagene utendørs. For det hjelper på både helse og humør. Og tar tankene bort fra korona og covid-19. 

Bilder fra denne helgen under. 

04.03.2020 17:24

Hundenesen er et fantastisk organ, noe mange "hundefolk" vet, og er fascinert av. Og mange, som meg, trener hundene sine i ulike sporter innenfor det man kaller "nesearbeid". Det kan være blodspor, "id-spor" (eller "folkefot" som mange kaller det), feltsøk (der leter hundene etter gjenstander berørt av folk), rundering (der leter hunden etter folk), smeller, nosework og mye mer. I profesjonelle arenaer trenes hundene i det som kalles spesialsøk der hundene trenes i å søke etter spesifikke duftemner, og trenes spesifikt i dette. Feks narkotika, sprengstoff, veggdyr osv. 

Og så har vi den varianten innenfor spesialsøk som kalles for "Match to Sample" (M2S). Det er en søksform der hunden får presentert et luktemne, og deretter skal ut og finne og markere på samme luktemne. I utgangspunktet er hundesporten smeller oppfunnet utfra tanken om at hundene skal skille et menneskes individuelle lukt fra andre menneskers. Altså en M2S med ID-lukt fra mennesker. Det har en del utfordringer ved seg som jeg skriver mer om lenger ned i denne artikkelen. 

 

Selv har jeg trent en del smeller og vært engasjert i denne sporten siden den startet. Og vært fascinert av hundens evne til å skille mellom ulike lukter. Og som den nerden jeg er, så har jeg gått inn for å lære meg mest mulig om hundenesen, og om luktesansens muligheter og eventuelle begrensninger. Og har siste årene lært stadig mer, fra både gode undervisere med forskningsbakgrunn og profesjonell bakgrunn i trening av spesialsøk-hunder, og fra det å hele tiden lese meg opp på forskning. Og så trener jeg mine egne hunder. Og de er ulike, noe jeg syns er bra, og spennende. For da får jeg erfare hva ulikheter mellom hunderaser og hundeindivider kan gi av utslag i trening av ulike hundesporter, som spesialsøk og smeller. Og så har jeg holdt ganske mange smellerkurs og spesialsøk-kurs etterhvert, og fått observere et utall ulike raser og individer og hvordan de har respondert på grunntreningen i denne type hundetrening. 

 

HVA ER LUKT?

Det er greit å vite litt om hva lukt er, og hvordan lukt forholder seg til omgivelsene. En viktig utfordring med trening av lukt-diskriminering hos hund, i tillegg til selve innlæringen hos hunden av den atferden vi ønsker den skal ha, er håndtering av luktemnene, og risikoen for kontaminering  - dvs forurensning av luktemnene med andre lukter som ikke har noe med selve søksemnet å gjøre. Og derfor er det viktig å kunne litt om lukt for å forstå mer om hvordan man ev kan unngå slik kontaminering. 

 

Lukt er i praksis fordampning av kjemiske molekyler fra materialer, gjenstander, overflater til luft. Ulike lukter har ulik løselighet både i materialer og i luft. Noen materialer mettes rask med luktmolekyler, andre mettes langsomt. På samme måte vil noen lukter kunne avgis raskt til luft fra enkelte materialer, mens andre avgis langsomt til luft. Hvis luften rundt luktkilden er innestengt og ikke kan bevege seg ut av feks et rom, vil rommet etterhvert mettes med lukten, dvs at konsentrasjonen av lukten vil være lik i hele rommet. Om der er “gjennomlufting”, vil konsentrasjonen være høyest nærmest luktkilden, og fortynnes med økende avstand fra den.  

Luktmolekylene har ofte, men ikke alltid, en molekylvekt mellom 50 og 500 g/mol. Strikte grenser for hva som kan oppfattes som lukt kan ikke settes fordi hundenesens følsomhet (sensitivitet) for ulike luktemner kan variere veldig, slik at noen ganger kan feks dufter med lav molekyl-løselighet være lettere å oppfatte enn dufter med høy molekyl-løselighet. Og i noen settinger vil løseligheten til en lukt-kilde variere med konteksten. 

 

Vi vet ennå ikke HVA hundene går etter når de søker etter “en lukt”. Vi vet ikke hva de går etter når de søker etter menneskelevninger, 

(J Forensic Sci. 2019 Mar;64(2):587-592. doi: 10.1111/1556-4029.13901. Epub 2018 Sep 3.Decomposing Human Blood: Canine Detection Odor Signature and Volatile Organic Compounds.

Rendine M1, Fiore C2, Bertozzi G1, De Carlo D1, Filetti V3, Fortarezza P2, Riezzo I1.)

 

 eller levende mennesker. Heller ikke i søk etter eksplosiver vet man helt hva hundene egentlig går etter 

(“The physical chemistry of odors - Consequences for the work with detection dogs: Kai-Uwe Goss, Forensic Science International Volume 296, March 2019, Pages 110-114, https://doi.org/10.1016/j.forsciint.2019.01.023).

 

Håndtering av luktene hundene skal lære inn er i seg selv en hel vitenskap, pga kjemien og fysikken knyttet til dette med lukt, luktmolekyler, fordampning og opptak av luktmolekyler i ulike materialer og miljøer, påvirkning av luftstrømmer, temperaturer, tykkelsen av de ulike materialene, forholdet mellom volum og overflate, kjemisk struktur på duftmolekylene og mye mer. Oppbevaring av lukter er i seg selv svært vanskelig fordi de fleste materialer tar opp lukt og frigjør lukt gjennom selve materialet. Plast feks absorberer mye lukt og frigjør mye lukt. Dette kan alle teste ut ved feks å putte litt vanilje i en zip-pose, forsegle posen, og etter ca 2 timer vil man kjenne lukten av vanilje på utsiden av posen. I tillegg til at lukten “taper” seg gjennom en del materialer, vil den også bli  forurenset - kontaminert - ved at andre lukter tar seg inn til luktkilden gjennom oppbevaringsmaterialet, og forurenser dennes luktbilde. Det å hente inn og oppbevare lukter som skal brukes i hundetrening, er derfor en komplisert vitenskap, selv profesjonelle sliter mye med. Pga alle faktorene som er vanskelig å kontrollere for. 

 

Hva har så dette med smellersporten å gjøre? Jo: smeller er i praksis en ide om å trene hundene til å fortløpende bli presentert for en unik menneskelukt, for så å finne denne, og skille den fra alle andre menneskelukter i omgivelsene. Dette er utrolig krevende - for hunden, og for føreren. Både ift inntrening, og i utøvelsen. 

Inntreningsbiten blir ekstremt vanskelig når man vet hvor lett lukter blir forurenset. Hvis man da skal trene inn unike menneskelukter, som alltid -i hver konkurranse - skal være forskjellig fra forrige konkurranse og forskjellig fra trening, så må hunden virkelig FORSTÅ at det er de unike små duftmolekylene som skiller to mennesker den skal finne og markere på. Vi mennesker har nok ulike lukter, men vi kan likevel lukte ganske likt. Hunden vil velge å søke etter det duftbildet den har oppfattet, og det vil sannsynligvis i en hobbysetting (der nesten ingen har tid eller ressurser til å trene mer rent, og med større kontroll på alle betingelser enn profesjonelle hundeførere og forskere som jobber med dette) være luktbilde preget av feks klær, vaskemidler, såper osv.

(Rigorous Training of Dogs Leads to High Accuracy in Human Scent Matching-To-Sample Performance Sophie Marchal, Olivier Bregeras, Didier Puaux, Rémi Gervais, Barbara Ferry, PLoS One. 2016; 11(2): e0146963. Published online 2016 Feb 10. doi: 10.1371/journal.pone.0146963. PMCID: PMC4749222)

Og siden nesten ingen kan trene så metodisk og rent og systematisk som en håndplukket hund i et medisinsk forskningslaboratorium, vil inntrening av id-lukter, dvs det man mener og tenker og tror er inntrening av id-lukter, i stor grad forvirre de fleste familiehunder. Selv håndplukkede profesjonelle hunder som trenes etter strikte og like prosedyrer viser stor forskjell når de testes, noe man tror kan skyldes genetiske egenskaper knyttet til reseptorer for lukt, og andre nevrologiske egenskaper knyttet opp mot gener, samt hundenes evne til å fokusere, hundenes temperament og personlighet spiller inn, den indre motivasjonen, og læringsevne. Og dette altså hos hunder som er håndplukket, som regnes som lettlærte brukshunder, og som trenes av profesjonelle, etter vel gjennomtenkte rutiner og prosedyrer.

(Canine Olfactory Thresholds to Amyl Acetate in a Biomedical Detection ScenarioAstrid R. Concha, Claire M. Guest, Rob  Harris, Thomas W. Pike, Alexandre Feugier, Helen Zulch, Daniel S. Mills

Front Vet Sci. 2018; 5: 345. Published online 2019 Jan 22. doi: 10.3389/fvets.2018.00345, PMCID: PMC6350102)

Og dette gjelder hunder som trenes systematisk til å finne EN spesifikk lukt. Og selv da vet man at at man må ha mengdetrening for denne spesifikke lukten i spesifikke konsentrasjoner. Hvor lenge en hund greier å “holde på et luktbilde” i hodet er også uklart, men sannsynligvis ikke veldig lenge.  (se referanser nederst) 

 

Hundens luktesans påvirkes også av ulike faktorer som kosthold, fysisk aktivitet, og studiene her viser mange ikke helt det resultat man kanskje hadde forventet.

 

(Front Vet Sci. 2018 Mar 29;5:56. doi: 10.3389/fvets.2018.00056. eCollection 2018. When the Nose Doesn't Know: Canine Olfactory Function Associated With Health, Management, and Potential Links to Microbiota. Jenkins EK1, DeChant MT2, Perry EB2.)

Forskning (såvel som manges erfaring) viser også at rase og miljø påvirker hvor effektivt hundene søker. Og mange med familiehunder vet også at hunden deres ikke syns alle typer miljøer er like hyggelige. 

 


Så vi vet altså ikke hva smellerhundene egentlig søker etter. Bortsett fra i klasse 1, der de søker etter identiske skinnbiter. Og da går på skinn. Men ikke ID-lukt etter mennesker. De som tror det, lurer seg selv, eller vet for lite om hundenesen. 

 

Fordi hunder brukes i søk, profesjonelt, forskes det mye på dette. 

Og det å søke etter noe, innebærer også at hundens adferder påvirkes. Og den påvirkes i mye større grad enn vi tror, av hundefører. Dette er vist i forskning, også hos søkshunder. Fører påvirker hundens adferd, i søket, uten å vite dette selv.

(Handler beliefs affect scent detection dog outcomes Lisa Lit, Julie B. Schweitzer, Anita M. OberbauerAnim Cogn. 2011 May; 14(3): 387–394. Published online 2011 Jan 12. doi: , 10.1007/s10071-010-0373-2, PMCID: PMC3078300) 

 

Så når profesjonelle hundeførere med håndplukkede profesjonelle hunder har dette som en utfordring, hvor mye mer har da ikke den vanlige familiehunden, som hele tiden har fokus på eier for lek, mat, hverdagsrutiner osv, dette med seg inn i søksadferden sin? 


 

Så, hva med smellersporten, og id-lukt? 

Jeg tror at hvis smeller skal blir overkommelig for den jevne familiehunden, må luktbildene de skal søke etter, være enklere å trene inn. Og ikke kreve 6 - 10 økter per dag, i et sterilt laboratorium.

(Rigorous Training of Dogs Leads to High Accuracy in Human Scent Matching-To-Sample Performance Sophie Marchal, Olivier Bregeras, Didier Puaux, Rémi Gervais, Barbara Ferry, PLoS One. 2016; 11(2): e0146963. Published online 2016 Feb 10. doi: 10.1371/journal.pone.0146963. PMCID: PMC4749222).

Luktene må være enkle å håndtere for alle som vil trene hund i denne sporten, og være lett tilgjengelige. Og såpass markante at hundene lett opplever luktene som dem de skal søke etter. Hvilket også betyr -slik jeg ser det - at der må settes feks et antall lukter hundene skal forventes å kunne i de ulike klassene. Dvs at av det fortsatt dreier seg om “match to sample”, men i stedet for id-lukter (- som forskning og erfaring hos profesjonelle miljøer innen forskning, politi, militæret og andre profesjoner, forteller oss er svært vanskelig) ha et utvalg lukter der man kan forvente å få en av dem i konkurranse. Feks 10 ulike lukter i klasse 1, og ev øke antallet i klasse 2. Luktene kan feks være kjente lukter som urter, kamille, vanilje osv.  

Dette tror jeg vil gjøre smeller-sporten mer tilgjengelig og attraktiv for den jevne familiehund og hundeeier. Og sporten bli en hundesport for alle, og ikke bare for noen få med spesiell interesse og mulighet for trening av hund i et laboratorium. 

 

I Sverige er per i dag Nosework en veldig populær sport. Den krever ikke tydelig markering fra hunden, noe jeg syns er negativt (for akkurat DET er ikke en tryllekunst å lære inn), og den bruker eteriske oljer som ofte viser seg å være helseskadelige (de er fettløselige og går over blod-hjerne barrieren, og en del både mennesker og hunder er også allergiske mot enkelte av oljene). 


Og så er en ny sport på veg i Sverige: spesialsøk, med søk på kong (som profesjonelle bruker til å lære inn søksadferden hos hundene med). Det blir spennende å se hvordan den bygges opp i klasser og konkurranseform, og om den appellerer til den jevne hundeeier. 

 

  • Waggoner LP, Johnston JM, Williams M, Jackson J, Jones MH, Boussom T, et al. Canine olfactory sensitivity to cocaine hydrochloride and methyl benzoate. In: Proceeding SPIE 2937, Chemistry and Biology-Based Technologies for Contraband Detection, Boston, MA (1997).

  • Wilson DA. Olfaction as a model system for the neurobiology of mammalian short-term habituation. Neurobiol Learn Mem. (2009) 92:199–205. 10.1016/j.nlm.2008.07.010

  • Walker DB, Walker JC, Cavnar PJ, Taylor JL, Pickel DH, Hall SB, et al. Naturalistic quantification of canine olfactory sensitivity. Appl Anim Behav Sci. (2006) 97:241–54. 10.1016/j.applanim.2005.07.009

  • Mandairon N, Stack C, Kiselycznyk C, Linster C. Enrichment to odors improves olfactory discrimination in adult rats. Behav Neurosc. (2006) 120:173–9. 10.1037/0735-7044.120.1.173 

  • Wilson DA, Stevenson RJ. Olfactory perceptual learning: the critical role of memory in odor discrimination. Neurosci Biobehav Rev. (2003) 27:307–28. 10.1016/S0149-7634(03)00050-2

  • Hall NJ, Glenn K, Smith DW, Wynne CD. Effect of odor pre-exposure on acquisition of an odor discrimination in dogs. Learn Behav. (2014) 42:144–52. 10.3758/s13420-013-0133-7 

  • Salcedo E, Zhang C, Kronberg E, Restrepo D. Analysis of training-induced changes in ethyl acetate odor maps using a new computational tool to map the glomerular layer of the olfactory bulb. Chem Senses (2005) 3:615–26. 10.1093/chemse/bji055

02.03.2020 23:29

Det å lære noe nytt - altså selve prosessen som har med læring å gjøre, går for de aller fleste hunder ganske raskt. Når treningen likevel ikke gir resultat, er det oftest på bakgrunn av hundens MOTIVASJON. Dvs - MANGEL på motivasjon.
Dette ser jeg også i smellersporten. Det å lære inn øvelsene i klasse 1 går ofte lekende lett. Og man fortsetter med sporten fordi man ser hvor morsomt det er for hunden å få bruke nesen, og fordi man ser at dette er noe hunden får til.
For de hundene som lærer raskest i starten er det ikke uvanlig at fører etter en stund opplever at det går litt trått - hunden dabber litt av og VIL IKKE så mye lenger på treninger og i konkurranser. Mens de som kanskje strevde med innlæring i starten fortsetter en stadig økning av læringskurven.
Forskjellen er da ofte HVORDAN man trener og HVORDAN man belønner. Og ikke minst - HVA man trener på og HVA man belønner med...

Og alt begynner mellom ørene, bokstavelig talt.  :)

 

Veldig forenklet (det er også andre signalsubstanser og hormoner som virker inn, men jeg holder meg her til hovedtrekkene):

MAN FØLER FØR MAN TENKER!

I den "gamle og  opprinnelige" delen av hjernen- i den såkallte reptilhjernen, amygdala,  har vi et lystsenter. Her skilles signalsubstansen dopamin ut som en del av belønningssystemet vårt. Når dopamin skilles ut i lystsenteret, får vi et «dopaminrush», en deilig rus - og vi får lyst på mer.

Når vi gjør noe som trigger lystfølelse, feks ved inntak av mat, rusmidler, ved sex,  - øker dopamin, og vi vil derfor ha mer, og helst enda mer. 

Denne lystdelen av hjernen (amygdala) kan også registrere (uten at vi er bevisst det)  og lagre atferd som fører til behagelige eller ubehagelige opplevelser, og er derfor knyttet til LÆRING. Når "den bevisste hjernen" setter igang og vurderer sanseinntrykkene har allerede amygdala tatt et valg, og har påvirket både resten av hjernen og kroppskjemien deretter. Og dermed de følelsene vi kjenner på.
Når amygdala har vurdert at noe betyr belønning vil det gjennom produksjonen av dopamin stimulere pannelappens grå substans (kalles for prefrontal cortex)på en positiv måte; man blir mer villig til å gjøre vanskelige ting, å det blir lettere å tenke dypt og å skape løsninger.  Man blir rett og slett smartere av lyst og dopamin! I prefrontal cortex foregår deretter planlegging av sammensatte adferder, det er her man tar avgjørelser og modifiserer den sosiale adferden sin. Og tanker og handlinger styres i samsvar med den motivasjonen man har.


Belønningshormonet, Dopamin,er derfor viktig  i all læring fordi det ser se ut til å ha en sentral rolle både når det gjelder motivasjon, konsentrasjon og viljestyrke. Det får individer til å ta initiativ, og til å opprettholde innsatsen over tid for å oppnå noe. Lave dopaminnivåer gjør at mennesker og forsøksdyr er mindre villige til å gjøre en arbeidsinnsats for å oppnå noe. Lave dopaminnivåer gjør det vanskelig å konsentrere seg og å fokusere på arbeidsoppgaver. Blir dopaminnivået i hjernen unaturlig lavt, blir vi deprimerte og demotiverte. DA gidder vi ikke.

Med andre ord - der er tette bånd mellom følelser og læring, mellom opplevelse av belønning og læring.
1. Lyst- = belønning - amygdala øker dopaminet.
2. Dopaminet sørger for en strøm av positive følelser  - dopamin-flush- før individet selv evner å ha en bevisst tanke om hva som er bra eller ikke, at dette - denne adferden - er bra.
3.Adferden som utløste de gode følelsene blir husket - man lærer, og får på denne måten gjennom dopaminet økt motivasjon og fokus og kosentrasjon i samme øyeblikk.

Læring er følelser. Følelser - positive - sørger for at hunden din HUSKER at dette gav belønning. Så gi hunden positive følelser idet den gjør det du vil den skal gjøre - da frigjøres dopamin, lyst og glede flommer gjennom hunden din, og den vil jobbe hardt for å få oppleve de følelsene flere ganger.

DERFOR er belønning så viktig i all hundetrening. Med rett belønning - dvs den type som skaper en umiddelbar LYSTFØLELSE i hunden - som øker dopaminkonsentrasjonen i hjernen til hunden - er det som øker sannsynligheten for at hunden vil gjenta akkurat DEN adferden som akkurat nå utløste belønningen som økte dopaminet! Ser du sirkelen? Og ved å gjenta og gjenta denne belønnings-kjeden "hjernevasker" man hunden - man lager et spor - eller rettere sagt synapser - forbindelser i hjernen - som sørger for at denne økningen i dopamin trigges ved -etterhvert -adferden i seg selv. Og da går hunden på autopilot. Samtidig må man huske å hele tiden "minne hjernen på" at det var DENNE adferden som trigget økningen i dopamin - ved å ALDRI slutte å belønne. Slutter man å belønne, eller belønner for dårlig, vil hunden "avlæres" pga fravær av lystfølelser. 

HVA er så rett belønning?
Det er den belønningen som trigger lystfølelsen hos hunden din. For mange hunder er det mat. Og jo bedre godbiter, jo mere lyst og jo mer husker den, jo mer fokusert blir den og jo mer vil den jobbe for å gjenta opplevelsen. Og flere godbiter er alltid bedre enn EN. Om hunden din ikke jobber maksimalt for EN godbit, ØK antallet. Forskning har vist at hunder kan telle, så de ser forskjell på en og 4 godbiter. De bryr seg minder om størrelsen - viser det seg. Men ved å øke antallet kan du øke motivasjonen.

Og lek trigger lyst og glede hos mange hunder. Her må man prøve seg frem ved å leke mye med hunden. Dralek - sosial kamp - jaktlek - ballkast - lek med godbiter. Hunder er som oss tobente - noen liker det ene og noen liker det andre. Og ved å bli kilden til LYST hos hunden din styrker du også hundens relasjon til DEG. Og den vil oppsøke deg for å gjenoppleve gode følelser. Hunder kan ikke bli bortskjemt. Men de kan bli hjernevasket - på en positiv måte  :)

 

Andre viktige momenter for å opprettholde hukommelsen om lystfølelse i hunden din er: 
Tren når hunden din er våken og opplagt, og helst litt sulten.
Tren KORTE økter. Avlutt økten når hunden yter maks bra, da er det DET den husker. Ikke gjenta fordi du syns det er morsomt - med fare for at hunden blir sliten og trett og presterer mindre bra - da mister den effekten av minnet om adferden som var superbra og helt på topp.
Planlegg treningen din i forkant, og bestem deg for HVA du vil trene på i denne økten. Er den en del av en strategi som går over flere økter er det spesielt viktig - man får ikke løst alle utfordringer i EN og samme treningsøkt.

Og uansett HVA du trener på - øk alltid motivasjonen til hunden din gjennom belønningene. Det er der det starter - og der det fortsetter. 

 

27.02.2020 15:23

Det nye året er godt i gang, jeg er omsider frisk igjen etter noen måneder som "indisponert", og hverdagen går mot "normalen". Der jeg har gjort noen grep for egen del. Jeg holder feks ikke så mange kurs lengre - de krever både tid, og engasjement og forberedelser, og jeg har ikke lenger overskudd til å håndtere andres krevende hunder. Der enkelte har tildels store utfordringer som man ikke kan ta lett på av hensyn til hundene, eierne og familiene rundt dem. 

Så mitt fokus i 2020 er først og fremst å KOSE meg med egne hunder, og trene dem mot ulike mål. Jeg er ikke spesielt kompetetiv av vesen, så konkurranser i seg selv motiverer meg lite, men jeg liker å ha noen konkrete mål. 

Så for Lotta har jeg et mål om å gjøre henne til en enda bedre spesialsøkshund enn noen gang. Vi går derfor kurs hos Jessica Åberg fra SWDI - en kursserie over 4 helger spredt fra januar til september. Vi gikk også to kurs med henne i høst, og jeg lærte veldig mye. Jessica er en dame med veldig mye kunnskap og erfaring om trening av søkshunder, og hun har en metodisk, systematisk og praktisk tilnærming som appellerer veldig til meg: Enten fungerer det vi gjør, eller så må vi prøve noe annet. Hun er også opptatt av at hundetreningenn skal være positiv (ift læringsprosedyrer) og motiverende for både hund og eier. Samtidig ser hun godt at også positiv trening inneholder mye "straff" (fra et læringsteoretisk ståsted). Ikke minst er det å tilbakeholde belønning, som vi ofte bruker i hundetrening, noe som av enkelte hunder kan oppleves som veldig hardt. Så gråsonene blir flere, og svart-hvittt-tenkningen (som jeg misliker sterkt, fordi jeg tror at en svart-hvitt forenkling fordummer hundetrening) er fraværende. 
I starten av denne kursserien bestemte jeg meg bla for å helt endre markeringsformen til Lotta. Noe som selvsagt krever en del tid fordi hun har i 5 år blitt belønnet ca 1 million ganger for den belønningsadferden hun frem til nå har hatt. Men det løsner gradvis, og vi har det morsomt når vi trener. Lotta har blomstret veldig opp siste året, er valp i hodet igjen, veldig leken og logrende og glad. En super og supehund på alle måter. 

Nova har omsider landet etter unghund-perioden. Beauceron blir seint voksne i hodet (om noengang....). Hun har hatt litt mer lekelyst siste måneder enn tidligere, selv om det ikke er en lekelyst som ennå helt kan brukes som belønning i trening, så er vi på veg mot noe. Nova er -noe forenklet skrevet - en familiehund for den mer erfarne hunde-eierfamilien. Hun har ikke den samme utforsker-og treningsdriven som Lotta, og kan være vanskelig å motivere. Hun er lettlært, men har et veldig stort kontrollbehov og vil helst bruke energien sin på å få oversikt og kontroll over omgivelsene. Overhodet ingen redsler, men behov for kontroll. Så det å holde på hennes oppmerksomhet i settinger utendørs som innebærer mange lukter av andre dyr og andre hunder, er en stor utfordring. Hun er selvstendig, uredd og med egne meninger.  Innendørs er det enklere, men ikke enkelt.... Søkstrening er hun ennå ikke veldig motivert for, mest fordi der er lite som kan overgå selvbelønningen det å lukte etter hundelukter og hårvilt gir henne. Leker er ikke interessant utendørs, og godbiter må både være ekstremt gode OG hun må være sulten.... Så hun er ikke en typisk eager to please/belønningsmotivert brukshund for de som ev har høye ambisjoner i ulike sporter. 

Hun har et ekstremt godt gemytt, er veldig laidback (og samtidig en myk hund - uten redsler - så myk OG tøff på samme tid), og er en av de snilleste hundene jeg har hatt - på nivå med irsk-setter Sara. Hun er veldig opptatt av meg, vil helst ligge oppå meg, ev inntil meg når vi slapper av, og elsker generelt folk. Inkludert barn i alle aldre. Så hun er en hund jeg aldri trenger å bekymre meg for rundt barn. Pga gemyttet hennes, og den stødige personligheten med null redsler, null aggresjon og høy sosialitet, (og hun trekker seg i konflikter med andre hunder, og de to gangene hun har "sloss" har hun sluppet taket i den andre hunden på verbal kommando fra meg)  burde jeg av hensyn til rasen ha avlet på henne. Noe jeg likevel ikke kommer til å gjøre. Fordi jeg ikke vet hvem jeg ev skulle ha solgt valpene hennes til. Hun faller på mange måter mellom to stoler: Hun er ikke konkurranse-brukshund, og kan derfor ikke selges inn mot den type hundefolk, men hun er heller ikke nybegynner familiehund - til det er kontrollbehovet hennes for høyt (og jeg rammer henne alltid inn med tydelige grenser for hva hun kan tillate seg av adferd som bunner i dette kontrollbehovet). Vi kaller henne på tull her hjemme for Narvestad...etter vaktmester-skikkelsen i TV-serien om vaktmester Narvestad. 
Hun takler alle miljøer uten å blunke, og eier ingen over-følsomhet for lyder.


Så hun er i ferd med å lande som dels turhund, dels familiehund (vi er en "erfaren" hundefamilie - både de voksne ungene mine og ektemann), vi løper og sparker kick-spark, går fjellturer. Og jeg har en plan om å få konkurert litt med henne i rallylydighet - jeg har ambisjon om å få henne opp i klassene etterhvert, når jeg bare får nok lydighet på kontrollbehovet og trangen til å løpe ut og sjekke opp hunder og lukter rundt oss, i konkurransesettingen. I hverdagen er dette ikke noe problem, men løs på en konkurransebane med mange hunder og ev annet rundt trenger jeg mer forståelse hos henne for "reglene" mine, enn hva hun har per  i dag. Men vi kommer dit. 

Sånn på si jobber jeg med søkslysten, i spesialsøk. Det tar tid, men jeg har god tid. Hundetrening er noe vi skal gjøre hele hundenes liv, så ittno stress. 

Diva er tre år nå, og har også landet. LITT mindre hissig enn hun har vært, og hun og Nova har funnet ut av hverandre. Selv om de ofte kjekler som søsken....Diva er blitt fars turhund. Veldig kjælen, kosete, smart, lærer raskt og er lett å belønne.  Og temperamentsfull. Så hun bidrar til mye "hundeliv", noe naboene får merke..... (bjeffing er vanskelig å få lært henne av med....). Hun elsker hytta og nekter å frivillig bli med hjem derfra de helgene vi er der.... Da stikker hun gjerne av om hun kan og nekter å komme på innkalling. "Jeg blir her", sier hun.....

Og slik går nå dagene her. Med full jobb på dagtid, og hundetrening på kveldstid og i helgene. Hytteliv og fjellturer i helger og feriedager. 
Et hundeliv. 

26.11.2019 17:51

Innen hundetreningens verden er der mange meninger om HVORDAN man mest effektivt trener en hund. For meg dreier det seg om: Hvordan LÆRER en hund mest mulig effektivt OG varig? Og utfører de adferder du vil den skal gjøre og samtidig IKKE utfører de adferder du IKKE vil den skal gjøre? 
 Samtidig skal treningen være etisk forsvarlig, bygge relasjon mellom hund og eier/fører på en positiv måte, og gi mest mulig avkastning ift tidsbruk. 

For min del har det kokt ned til - i praksis - to elementer: Lokking og shaping. 

Lokking er når man ved hjelp av enten håndbevegelser, synlige belønninger eller annet som "drar" hundens oppmerksomhet dit du vil (dvs - bruk av det vi kaller "hjelpere") får hunden til å utføre en eller annen spesifikk og ønsket adferd. Se for deg at du med godbit i hånda di får hunden ned i SITT eller LIGG. 


Shaping er at man belønner stegvis MOT en ønsket adferd, der hunden hele tiden selv må tenke ut og spekulere i HVA som utløser belønningen. 

Både shaping og lokking har sine fordeler og ulemper. 

Shaping
 Fordeler: 

  • Hunden deltar selv aktivt og må ta initiativet selv. 
  • Hunden blir selvstendig og ofte god på å løse problemer som den møter på.
  • Hunden blir i liten grad avhengig av "hint" fra eier - dvs - den blir ikke hjelpeavhengig. 
  • Adferden som shapes frem blir ofte svært stabil og pålitelig.
  • Hunden husker ofte adferder som er shapet frem selv etter flere år uten trening.
Ulemper:
  • Det tar tid. 
  • Fører må være tolmodig og ha fokus på målresultat. 
  • Hektiske hunder som "tilbyr" 1000 adferder per sekund kan lett bli frustrerte. 
Lokking
 
Fordeler: 
  • Det går ofte raskt å få frem adferden. 
  • Pga synlig belønning/tydelig signal er hunden veldig motivert (i starten i hvert fall).
  • Det gir lite frustrasjon hos hunden i starten. 
 
Ulemper: 
  • Hunden blir lett hjelpeavhengig. 
  • Hunden kan lett bli passiv og vente på signal fra fører før den utløser adferd. 
  • Adferden forsvinner lett når hjelperen uteblir. 
 
Så - hver har sine fordeler og ulemper. 

Jeg har for min del endt opp med følgende: 

For å lære inn adferder som sitter godt, som hunden husker og som den ser en grunn til å utføre uansett hvilke signaler der er i omgivelsene: der er shaping best. 
For å unngå innlæring av uvaner kan lokking, i starten av en ny øvelse, ev som del av det miljøet man tilrettelegger rundt en ny øvelse, være bra. 
 
Sagt med andre ord: Lokking for å UNNGÅ innlæring av UVANER. Shaping for å LÆRE INN nye adferder som skal sitte og bli selvstendige og generalisert i hunden. 
11.11.2019 23:09

Jepp  you`ve got me! Jeg er kursoman. Der finnes ingen medisiner mot det... 
I helgen var jeg igjen på kurs i regi av Drammen hundesenter, og instruktør var Jessica Åberg fra SWDI.  Temaet var spesialsøk, og jeg gikk med Lotta denne helgen. 

Der er mange grunner til at jeg liker Jessica veldig godt. Hun er svært dyktig på hund. Hun har masse erfaring med trening av hunder til tjeneste (søk, spor, mine, sprengstoff, narkotika, politi, militær osv). Hun jobber med forskning på hund. Og hun er supertydelig på at hun ikke overhodet er med på noen form for straffebasert trening. KUN belønningsbasert. Og det passer meg og min "treningsfilosofi" rundt hundetrening som hånd i hanske. 

Og hun er direkte. Pakker ikke inn ting. Noe som er helt i min gate. (og det gir rom for ganske intense diskusjoner når man ikke vet om man er helt enig i forklaringsmodeller rundt adferder ;) ) 

Mitt "problem" med Lotta (luksus - problem, og ikke et hverdagsproblem.... ) har vært at hun har nekta å markere på dype funn. Hun viser med adferden sin at hun har funnet i nesa, men hvis hun ikke har en måte å bane seg veg helt inn til funnet så hun kan sette nesen sin på det, så har hun ikke villet markere. Kun lett etter en "inngangsport" til funnstedet. 
Og i helga fikk vi jobba med akkurat dette. Med godt resultat. 

Men det ble likevel ikke hovedfokuset mitt i helga. Det som derimot ble AHA - opplevelsen min, var en kommentar fra Jessica - om at jeg ikke lekte nok med Lotta. Og med skam må jeg erkjenne at hun hadde rett. Lotta har blitt den voksne og fornuftige og alltid lydige hunden i flokken her. Og dermed har jeg mistet - ubevisst - fokuset på å leke med henne. Det har blitt superkorte lekeøkter etter funn, og som belønning i annen trening. Men ikke LEK i den grad at Lotta har hatt stor glede av det. Så jeg bestemte meg der og da for å skjerpe meg. Så i helgen har vi lekt mye - etter funn, etter markeringer og utenom bare for å leke. På Lottas premisser slik som HUN vil leke.  Og det er supermorsomt! Jeg blir i godt humør selv av det :) For Lotta blir så lykkelig av å leke. Det viser hun med hele seg. Og da jobber hun enda mer intenst og er villig til å strekke seg enda lenger for å finne ut hva jeg vil ha av henne. Superhunden min!  :) 

www.facebook.com/gro.saugerud/videos/10156351350500047/UzpfSTU5MTE1MTc2MDoxMDE1NjQyNDA1MTQ4MTc2MQ/

05.11.2019 20:29

Innen mitt profesjonelle fagfelt er det slik at om man ikke jevnlig og kontinuerlig oppdaterer seg faglig, ved å gå kurs, lese fag og forskningsartikler osv, så sakker man ganske raskt akterut og mister "evnen" til å gjøre en faglig god og evidensbasert jobb som lege. Og jeg tenker på samme måte med hundetrening: hvis man ikke jevnlig går kurs hos dyktige instruktører som selv er oppdatert på det de underviser i og holder på med, leser forskning og faglitteratur i tillegg til å hele tiden jobbe inn de nye kunnskapene og ferdighetene gjennom egen trening, så sakker man akterut og stagnerer som hundetrener ift egne hunder. Og ift det å undervise andre også. Så jeg er kursoman. Og får også kombinert mye av den basalkunnskap jeg har gjennom min medisinske bakgrunn, med mye som handler om adferd, stress, frykt, og læring hos dyr. 

Denne høsten har vært en tid der jeg har hatt fokus på egen læring. Og jeg har valgt å dra langt for å lære av de beste. Så jeg har flere ganger kjørt 60 - 70 mil hver veg, for å gå kurs. De som trekker meg mest er de som i tillegg til å trene egne og andres hunder, også forsker på dyrs adferd, trening av dyr, og læring. 

Noen "trekk" har gått igjen hos de som jeg har gått kurs hos (denne høsten har det vært Hanna Branigan, Thomas Stokke, Jonas Riise Johansen,  og Jessica  Åberg fra SWDI). Flere av kursene har gått i regi av Drammen hundesenter, som eies og drives av en person som også har mange av disse "trekkene", Gro Saugerud. Så hvilke "trekk" snakker jeg om? Jo: 

  • De er opptatt av å trene hunder (og andre dyr) med frustrasjonsfrie belønningsbaserte metoder, uten bruk av ubehag/frykt/straff. 
  • Flere har jobbet med trening av eksotiske og ville dyr (i fangenskap/dyrehager/naturparker), i tett samarbeid med forskere. Og de har en enorm respekt for dyrenes integritet. (Et eksotisk dyr som er frustrert kan være svært farlig...jmfr sint tiger eller løve...)
  • De har suksess i trening av dyr - ofte andres - sjøløver, gauper, tjenstehunder, minehunder. 
  • Og i kursene sine har de alle poengtert MOTIVASJON, som bygges ene og alene med positiv forsterkning, og som den faktoren som gjør hundenes adferd pålitelig og konsistent i pressede situasjoner (feks: en minehund må ha sikker markering uten "fjusk" eller "testing av fører"" når de leter opp miner). 
  • Ferdigheter bygges en og en, som "Grunnferdigheter", og kjedes sammen, og før man kjeder sørger man for at hundens motivasjon for den endelige adferden er bygget gjennom rett "mengde" motivasjon for hvert moment.
  • Og grunnferdighetene trenes i stor grad inn gjennom en setting der man tilrettelegger miljøet på en slik måte at sannsynligheten for at hunden lykkes blir stor. 

Ingen press på hunden, alt læres gjennnom lek og belønning. Og disse prinsippene overføres også til håndtering av problemer som den jevne hunde-eier 
kan komme opp i med sin hund. Og prinsippene overføres til trening av valper hos den jevne hunde-eier. 

Og alle de metoder de har brukt, teknikker, råd de har kommet med, har vært helt i tråd med det forskning har vist om læring, stess og adferd. Og har gjenspeilet de grunnverdier disse trenerne/instruktørene og forskerne har i sitt syn på dyr, hunder og trening. 

Til helgen blir det ny kurshelg der jeg kjører langt. Helgens tema er spesialsøk med Jessica Åberg.  Jeg gleder meg som en unge til julaften.
 

29.10.2019 20:23

Da Lotta fikk valper i fjor vår, hadde jeg ingen planer om å beholde en valp selv. Men så ble hele valpekulllet en lang historie, med salmonella, karantene og "hæla i taket" i nesten 6 måneder. Oppi alt dette viste Alva seg frem som et veldig krevende valp, med mye energi, robust, tøff og veldig selvstendig. Hun likte ikke å bli holdt eller håndtert, freste som et lemmen når hun "måtte" ting hun ikke "ville". Og jeg innså at jeg der og da ikke kunne selge denne frøkna til noen som helst, fordi jeg garantert ville få henne i retur. Ev klager på henne fordi hun ville vise seg som en "umulig hund". 

Så jeg beholdt henne, og har hele siste året jobbet systematisk med henne. Innkalling, det å roe seg, det å samle seg i hodet når hun egentlig bare ville koke over, finne avknappen innendørs. Hun har krevd mye,  og vært mye og tatt mye plass hele dette året. I sommer falt "poletten" plutselig ned, og hun kunne - så og si over natten - fokusere, konsentrere seg og ble da "trenbar". Så da startet vi hverdagslydighets-trening med sitt, gå pent, og sevfølgelig - fortsatte på innkalling og det å holde seg nært fører når man er utendørs. 

Men det å bli nesten voksen dro også med seg noen andre ikke enkle sider. Hun og Nova snakket ikke samme språk, og Nova - som den frk Narvestad og kontroll-freak hun er, syntes tydelig at Alva var altfor uoppdragen og hektisk i en del situasjoner, og gikk da inn for å oppdra henne og fortelle hvor skapet skal stå. Noe Alva syntes har vært veldig stressende, og dermed reagerte hun helt motsatt av hva Nova fant ønskelig. Så selv om MH viste at Alva ikke har redsler og ikke har særlig med "indre stress", er skuddfast og en stødig hund, så ble hjemmesituasjonen veldig stressende for henne. 

Når hun også tydelig fortalte med hele seg da hun ble stressfri og enkel å håndtere, med god avknapp, hjemme hos en venn av meg, Bente (og hennes ektefelle), var det ikke noe å lure på lenger. Så hun tok egentlig valget selv. 
Alva har derfor flyttet hjemmenfra, til Bente og hennes familie, inkludert firbent stebror på 8 år, kleine munsterlander Figo.  Og der blir hun. Noe jeg er veldig glad for. For ingen skal måtte leve et liv i kronisk stress - det ødelegger både mental og fysisk helse, for både hunder og mennesker. 

Bilde under et tatt av ny eier, der er hun sammen med stebror Figo <3 

 

1 | 2 | 3 | 4 | 5 >>

Blogg

31.05.2020 22:35
Jeg har gjennom årene hatt en del hunder. De fleste har fungert veldig bra i heimen her, men noen har ikke fungert. Av ulike grunner. Ofte fordi vi har vært en type familie som har hatt for høyt tempo og for høyt stress for enkelte hunder. Så de har ikke trivdes hjemme hos oss. Og har ikke passet...
10.05.2020 23:04
11.mai 2020 fyller "valpene" 2 år. Og så fornøyd som jeg er med alle - hvordan de har utviklet seg, og de tilbakemeldingene jeg får fra eierne deres. Tilbakemeldingene har vært fulle av glede over hverdagen med disse hundene, og av til -spesielt i starten - litt frustrasjon over energinivået og...
18.04.2020 22:22
Vi skriver vår i Norge og Trøndelag. Så langt har det vært en ganske begredelig sak, med "dritt-vær", regn, sludd, sne og vind om hverandre, sørpe og isholke. Kald isende vind. Legg til at dagene og ettermiddagene stort sett har gått til jobbing. Nå liker jeg godt å jobbe, og jeg liker jobben min....
04.03.2020 17:24
Hundenesen er et fantastisk organ, noe mange "hundefolk" vet, og er fascinert av. Og mange, som meg, trener hundene sine i ulike sporter innenfor det man kaller "nesearbeid". Det kan være blodspor, "id-spor" (eller "folkefot" som mange kaller det), feltsøk (der leter hundene etter gjenstander...
02.03.2020 23:29
Det å lære noe nytt - altså selve prosessen som har med læring å gjøre, går for de aller fleste hunder ganske raskt. Når treningen likevel ikke gir resultat, er det oftest på bakgrunn av hundens MOTIVASJON. Dvs - MANGEL på motivasjon. Dette ser jeg også i smellersporten. Det å lære inn øvelsene i...
27.02.2020 15:23
Det nye året er godt i gang, jeg er omsider frisk igjen etter noen måneder som "indisponert", og hverdagen går mot "normalen". Der jeg har gjort noen grep for egen del. Jeg holder feks ikke så mange kurs lengre - de krever både tid, og engasjement og forberedelser, og jeg har ikke lenger overskudd...
26.11.2019 17:51
Innen hundetreningens verden er der mange meninger om HVORDAN man mest effektivt trener en hund. For meg dreier det seg om: Hvordan LÆRER en hund mest mulig effektivt OG varig? Og utfører de adferder du vil den skal gjøre og samtidig IKKE utfører de adferder du IKKE vil den skal...
11.11.2019 23:09
Jepp  you`ve got me! Jeg er kursoman. Der finnes ingen medisiner mot det...  I helgen var jeg igjen på kurs i regi av Drammen hundesenter, og instruktør var Jessica Åberg fra SWDI.  Temaet var spesialsøk, og jeg gikk med Lotta denne helgen.  Der er mange grunner til at jeg liker...
05.11.2019 20:29
Innen mitt profesjonelle fagfelt er det slik at om man ikke jevnlig og kontinuerlig oppdaterer seg faglig, ved å gå kurs, lese fag og forskningsartikler osv, så sakker man ganske raskt akterut og mister "evnen" til å gjøre en faglig god og evidensbasert jobb som lege. Og jeg tenker på samme måte...
29.10.2019 20:23
Da Lotta fikk valper i fjor vår, hadde jeg ingen planer om å beholde en valp selv. Men så ble hele valpekulllet en lang historie, med salmonella, karantene og "hæla i taket" i nesten 6 måneder. Oppi alt dette viste Alva seg frem som et veldig krevende valp, med mye energi, robust, tøff og veldig...
1 | 2 | 3 | 4 | 5 >>

Tema: Blogg

Ingen kommentarer funnet.

Ny kommentar

Fotogalleri: Blogg

Fotogalleriet er tomt.

Kontakt

Kennel Vidsyn Eli-Anne Skaug
Kroppanveien 1
7075 Tiller
kennelvidsyn@gmail.com