En elg i hånden....

Jeg er ikke spesielt glad i elg. I mine øyne er de store og skumle dyr, og jeg trives best når min kontakt med elg dreier seg om noe som eventuelt ligger på middagstallerkenen min.
Dessverre da - så bor jeg i den kommunen med høyest elgtetthet i hele Norge - har det blitt meg fortalt (og det tror jeg så gjerne!), og huset mitt ligger sånn ca midt i -ev like ved, et elgtråkk.  Selv om jeg per def bor i en by.

I ettermiddagen var planen å dra ned "på åkeren" med Lotta og Sara, 400 meter nedenfor huset mitt, og dit kommer jeg meg via en skogsveg gjennom litt skog og kratt. Vi hadde spontant i ettermiddag avtalt et "leketreff" med en nabo, som også har hund - en risenschnauzer-airdaleterrier-blanding. Zorro. Så da klokkeslettet nærmet seg dro jeg ned på åkeren med hundene og slapp dem der og lekte med ball-apport mens vi ventet på Zorro og eier. Men så ble Sara litt "rar", - litt skvetten - og fikk et kroppsspråk som jeg forbinder med elg. Og kikka rundt meg - og jepp! - der stod den. En stor kar. Et lite stykke ovenfor oss, i skogskanten mot åkeren.
Jeg fikk samla med meg hundene og skapte større avstand mellom meg og kjempen, og ventet videre på Zorro og eier et stykke lenger ned mot elven, litt utenfor åkeren. Og dermed oppdaga jeg kjempe nr 2 - som stod rett ved skogsvegen - og Zorros eier Sissel kom til å passere denne ganske tett - sånn ca 3 -meterish-tett - og jeg fiska frem telefonen for å advare henne. Men for seint. Hun kom allered oppi bakken, og idet hun passerte elgen, bråstoppa Zorro og dro i retning elg. Sissel forstod ikke hvorfor han var så oppsatt på å dra i retning av krattet der og dro han med seg videre mens hun vinka til meg. Idet hun kom innenfor høreavstand sa jeg - "Det står en elg bak deg"....

Lekedate på åkeren var derfor totalt uaktuelt - og det var like uaktuelt å gå hjem og passere herr Kjempe-ved-veien med tre stk hund. Så vi måtte gå en lengre omveg hjem. Og langs den omvegen var der heldigvis en annen åker -uten elg (vi sjekka før vi slapp hundene løs der)  der de firbente virkelig fikk tatt seg ut. For Lotta er ei ertekråke som gjentatte ganger snappa Zorros kong rett foran nesen hans og dro avgårde med den med Zorro etter, og Sara som sekunderte Lotta (er man storesøster så er man det, selv til enerverende lillesøstre!) og de løp om kapp som om det var med livet som innsats. Morsomt å se hvordan Sara skar av Zorro de gangene han nærma seg Lotta :)
Så da vi gikk videre omvegen hjem, var de tre allerede ganske slitne. Nesten hjemme - ca 200 meter fra huset mitt - blir Sara igjen "elg-rar" - hun legger seg i bue, lav i kroppen og tydelig ikke bekvem, drar seg så langt hun greier fra skogskanten langs vegen, og hun gir tydelig uttrykk for at der er noen som står i krattet der. Og slappet av igjen idet vi har passert stedet. Så jeg er ganske sikker på at elg nr 3 på turen vår i dag stod akkurat der.

Vi kom oss hjem igjen, gjennomvåte av regnværet, og uten å ha blitt fotfulgt av elg-kjempene. Slitne hunder. Og eier som håper at elgene finner seg en annen skog og annen åker å beite i snarest.....