Om å velge

I dag er det 25 år siden min eldste datter ble født. Under ganske dramatiske omstendigheter. Som vi begge overlevde, noe som ikke var en selvfølge. Ett år senere satt jeg og familien min tilbake uten henne. Hun døde like dramatisk som hun ble født. Og som de aller fleste mødre nok kan forstå så sørget jeg intenst. Lenge. Til jeg innså at jeg måtte ta et valg. Enten dø av sorg, eller velge å fokusere på hva jeg hadde igjen - og leve videre. 
Og jeg hadde jo mye. En sønn, en ektemann, familie. Og vi fikk to gutter til, og 8 år etter at vår eldste datter ble født, fikk vi vår yngste datter. Og hverdagen "tar" alle familier, og sorgen og savnet etter vår eldste datter flettet seg umerkelig inn i det som ble hverdagslivet. Tilstede, men ikke dominerende og altoppslukende. Og så kommer den til overflaten på merkedagene. Fødselsdag, 17.mai, dødsdagen, julaften. 

I dag var det 25-årsdagen. Som ikke er det dette innlegget skal handle om. 

For hverdagslivet har vært bra. Selv med sorg og savn flettet inn. Med aktiviteter, idrett, reiser i inn-og utland, hund, kurs og konferanser rundt i verden og mye annet. 

Og så kom korona. Med bremsen på alt som har vært morsomt og som har fylt hverdagen. 

Jeg - som alle andre - er dritt lei korona-restriksjonene. Det begynner å gå på trivselen løs for mange. Og siste ukene har det blitt klinkende klart for meg at jeg MÅ fylle dagene med mer enn jobb (med hjemmekontor og altfor masse overtid....) og sofaliv. Og kjedelige gåturer i nærområdet. (Mangel på variasjon gjør selv hyggelige aktiviteter kjedelige over tid...).
Og det er vel ensformigheten som i stor grad, sammen med for mange - mangelen på sosial kontakt med andre mennesker - som har vært den store utfordringen siste året. 

Så jeg har tatt noen grep for min egen del. For jeg vil ha tilbake "livet mitt" i den grad det er mulig under de restriksjonene vi har nå.  Så etter jobb og middag i dag (torsketunger med tilbehør) dro jeg ut for å trene hund. Utendørs. Med Rim. Hun er en veldig energisk hund. Så om ikke jeg aktiviserer henne, så aktiviserer hun seg selv.... 

Vi var tre stk som trente sammen. Med god avstand. Der to var figuranter for den tredje som trente hunden sin. Og jeg er veldig fornøyd med det jeg så av Rim i kveld. Hun er nyskjerrig, sosial, elsker godbiter, og syntes tydelig at det å lete opp morsomme mennesker som hadde kjøttboller i lommene var supermorsomt. Hun slo på ferten av figurantene og lette dem opp. Og superlykkelig når hun fant dem. 

Dørstokkmila kan være tung i perioder. Selv når man har hund. Spesielt når hverdagen blir grå og monotom. Så da må man være aktiv i de valgene som må tas for å forbedre opplevelsen av livskvalitet i sinn egen hverdag. 

Og forrige helg besøkte jeg familien min på Sunnmøre (etter å først ha testet både meg og datter for sikkerhets skyld). Som også ble et lite spark bak - for der leves livet best på fjellet, utendørs, med hund, familie, kaffe på en bortgjemt seter og fantastisk utsikt over fjord og fjell.