Status pt

De siste tre ukene har vært over gjennomsnittlig travle og slitsomme. Torsdag 16.mars dro far i heimen til USA i jobbsammenheng, og kombinerte det med en guttetur med to av sønnene våre: eldste som bor i USA, og yngste som dro etter far lørdag 18.februar. Den helgen holdt jeg kurs i smeller, mens Eirun tok seg av Lita hjemme. Lotta pleier å være med meg på kurs som demonstrasjonshund.
Søndag etter kursslutt dro jeg hjem, fikk hjelp av Eirun til å klippe klør på Lita, og kjørte deretter Eirun til Værnes. Hun skulle fly til Ålesund og besteforeldrene sine der. Da jeg kom hjem fra værnes om kvelden, sånn rundt 2030, oppdaget jeg at Lita ikke var i form. Hun hadde kastet opp flere steder på stua og ville ikke ha kontakt. Vanligvis er hun en kjælegris av en annen verden og vil helst av alt bo inni klærne til folk. Det ante meg at noe var veldig galt, så jeg tok henne med meg opp i sengen min den natten. KLokke 04 ble jeg vekket av at hun kasta opp avføring, utover flere steder i senga, store mengder. Og dermed forstod jeg at dette måtte være tarmslyng.
Jeg sov ikke mer den natten, og klokka 08 stod jeg klar utenfor veterinærkontoret med henne. Veterinæren min tok litt i henne, forstod med en gang hva dette kunne være, tok to røntgenbilder og deretter rett inn på operasjonsbordet.

veterinæren fant en sokk i magen på Lita, og resten av tarmen hadde kveilet seg opp i magesekken som en reaksjon på full stopp høyt oppe. Heldigvis kom jeg med henne tidsnok, så tarmen hadde ikke mistet blodforsyningen sin og blitt svart, men hun blødde mye fordi koalgulasjoen var dårlig. Heldigvis overlevde hun operasjonen.

De neste døgn holdt jeg Lita neddopa på morfinlignende medisiner, og hun ble kun vekket for små måltider med spesialmat, og medisiner. Fjerde dagen etter operasjonen begynte formen å stige igjen, og vi ante at dette ville gå bra. 7 dager etter operasjonen kom resten av familien hjem, og gledet seg iver at hun hadde det bra og levde.  Og 10 dager etter operasjonen var vi sikre på at dette overlever hun.
Så plutselig -18 dager etter operasjonen kom jeg ned om morgenen - fredag 10.mars, og fant en veldig smertepåvirket liten Lita. Hun avviste kontakt igjen, hadde tydelig veldig veldig vondt, og hadde avlevert store mengder lysgul pasta-aktig avføring i buret sitt på stua. Som kun luktet litt surt, men som så veldig snodig ut.
Det bars rett til veterinær igjen, men min faste hadde fri. De to som var på jobb undersøkte Lita grundig fra topp til tå, og for første gang bet Lita etter en som tok i henne, pga smertene. Hun hadde høy feber. Røntgen og ultralyd og blodprøver ble tatt, uten at man egentlig fikk avklart hva dette kunne være, men de to veterinærene mente det lignet mest på pankreatitt. Lita ble værende hos veterinær mens jeg var på jobb på fredag, og fikk morfin intravenøst, samt væske og antibiotika.
Da jeg hentet henne logret hun, men orket ikke stå på bena. Vel hjemme igjen bare sov hun, og nektet å drikke eller spise.

Jeg tvang i henne smertestillende og antibiotika (jeg har ikke hatt 5 barn for ingenting...), og satte kvalmestillende med sprøyte under huden på henne. Veterinær hadde latt det stå igjen en veneflon i ene benet hennes slik at jeg hadde muligheten til å gi henne væske intravenøst i helgen hvis hun nektet å drikke. Heldigvis kom hun seg gradvis noe utover lørdagen, pg begynte å spise litt igjen - spesialmat iblandet vann og medisiner. Og i løpet av søndagen så jeg at ennå en gang så står hun dette over. Men mye trett, og lite energi, selv om hun logrer og er en glad hund hele tiden.

I dag morges ringte min faste veterinær hjem til meg kl 0755. HUn hadde da kommet på jobb og fått høre at vi hadde vært der fredag. Jeg avtalte kontroll nå i ettermiddag kl 16, og da stod vi klar med Lita der. I løpet av siste døgnet har jurene blåst seg skikkelig opp, og det lekker melk fra dem. Ikke en heldig situasjon når hun er så redusert som hun er. Så da ble det behandling med galastop, i tillegg til at vi fortsetter med antibiotika og sterke smertestillende.

I skrivende stund sover Lita tungt i buret sitt. Hun velger forresten selv å oppsøke buret, hun er tydelig sliten og vil være i fred, også for Lotta, og i buret får hun være i fred. Vanligvis ligger ikke hundene her i huset i bur, men syk hund er unntaket. I tillegg vil jeg unngå at hun spiser mer tekstiler - for hun tåler ikke en omgang til med tarmslyng nå.

Bildet er fra friskere dager. Nå er hun et par kg lettere enn på bildet....

Så - dette har jo også gått utover Lotta, som ikke har fått så mye trening som hun vanligvis pleier å få. Heldigvis takler hun det fint, og er en søt og kjælen frøken (ovenfor mor og far). Fremmede mennesker bryr hun seg lite om, noe jeg igjen så denne helgen. Søndag ble hun med som demonstrasjonshund på kynologikurs. Hun var lite interessert i de som skulle vurdere henne, hun var mest opptatt av mor. Noen trodde det var pga godbitene jeg hadde i lomma, men det er ikke bare derfor. Lotta er vant til at det som er morsomt skjer rundt mor. Så best å ha øynenen der. Enkelte trodde hun hadde "dårlig gemytt". Fordi hun ikke var oversosial. Det er litt trist syns jeg at hundefolk ikke greier å skille mellom dårlig gemytt og sosialitet. Vi er da ikke like vi tobente heller - noen elsker å omgås alle. Andre er mer som (meg og) Lotta - selektive. Noen mener også at det å ikke like å bli klådd i munnen er enbetydende med dårlig gemytt. Jeg skulle likt å se hvilke tobente som hadde akseptert at fremmede kom bort til dem på gata og stakk fingrene inn i munnen på dem... Lotta lar seg forøvrig håndtere uten problemer av fremmede, men å si at hun LIKER det er å overdrive. Hun aksepterer det. Hun liker å kose med familien sin. Som de fleste levende vesener andre begrenser det seg til de nærmeste.

I tillegg så liker hun ikke "fesjå". Lotta er ingen utstillingshund - hun skrur av på utstilling, mister all glød, og alt humør. Så når hun da skal være prøvehund for en gjeng kommende utstillingsdommere, er det minste hun kan forlange noen godbiter dann og vann som betaling for å stille opp. Hun fortjener god betaling når hun stiller opp på noe jeg vet at hun ikke liker særlig godt.

Etter kursdagen i går tok vi en lang deilig tur, der hun fikk søke etter tennisballen sin. Og kontrasten blir kjempestor til utstillingssettingen - for halen logrer hele tiden og hun får tilbake gløden og humøret og viser med hele seg at livet er fint :) når vi er på tur eller gjør søksøvelser. Og hun elsker å søke og bruke nesen. På det lengste søkte hun i 8 minutter uten å finne ballen sin før hun "gav opp" og kom tilbake til meg. Da gikk vi ut og lette litt mer sammen til vi fant den.

Lotta er og blir en brukshund, men heldigvis takler hun slike rolige perioder som vi har hatt siste tre ukene. Neste helg skal vi forsøke oss i Rally. Jeg hadde egentlig planlagt at vi skulle få trent en del før konkurransen, men slik ble det nå ikke. Så da får vi ta det på sparket, og forhåpentligvis blir det likevel en hyggelig aktivitet som vi gjør sammen, der hun har like stor glede av det som meg. Motivasjonen for helgen er at vi skal ha det morsomt sammen, og heller legge ambisjonene til side til en senere anledning der vi kanskje har fått trent litt mer i forkant. Det verste som kan skje er at vi disker. Og det dør ingen av oss av  ;)